Seks og ei halv uke har gått siden livet vårt ble snudd helt på hodet over natta. Klokka 0933 tirsdag 13.mai 2008 kom Amalie til verden, og vi ble plutselig foreldre. Eller, plutselig er vel å ta litt hardt i, vi hadde tross alt hatt ni måneder til å forberede oss, men det føltes likevel ikke som det var nok.
Plutselig var livet bestående av bleieskift, tåteflasker og mikrobølgeovnsterilisator (tøft ord, ikke sant?). For å da ikke glemme barnevogn, bilsete, stelleveske, og mye mer. Det var plutselig ikke oss som var i sentrum lengre, men ei lita jente som i tillegg til å være verdens søteste baby også var totalt ute av stand til å ta vare på seg selv.
Så hvordan har så disse nesten sju ukene vært? Hektiske er en måte å si det på. Det har vært mye å gjøre på, mye slit, men det har samtidig vært veldig givende. Fra å bare spise, drite og sove har Amalie nå utviklet seg med sjumilssteg. Nå reagerer hun med ansiktsutrykk og lyder, hun er nyskjerrig på omgivelsene sine, og hun sier fra på sin måte om hun har det bra eller ikke. Og ikke minst begynner vi å kjenne lydene og kroppsspråket hennes.
Jeg lurer også litt på om også andre fedre av og til føler litt dårlig samvittighet for å være på jobb, og ikke kunne være hjemme og hjelpe til. Jeg føler det i alle fall sånn av og til, spesielt når jeg kommer hjem og ser hvor sliten min bedre halvdel er. Ofte mye mer sliten enn meg som har vært på jobb hele dagen. Jeg har da også lært at livet med et spedbarn heller ikke bare er en dans på roser, men ofte et blodslit. Men om noen spør om det er verdt det er jeg ikke i tvil i det hele tatt; Såklart så er det verdt det! Hun er jo den søteste og vakreste jenta i hele verden, også er hun på toppen av det hele dattera mi!
Jeg har kanskje skrevet veldig mye nå, kanskje mer enn de fleste orker å lese, men jeg vil bare si at livet nå er helt fantastisk, og ikke minst vil jeg rette en stor takk til Marita! Tenk at vi er foreldre, er ikke det fantastisk?
Morten M
Siste kommentarer